.

«Er det mulig å være deprimert uten å vite at man er det?» Jeg stirrer ut i rommet mens jeg lar spørsmålet henge i luften, så snur jeg meg og ser ham rett inn i øynene. Han ser rådvill ut, drar litt på det. «Hvorfor spør du om det?» svarer psykolog Reidar Johansen. Jeg smiler og rister lett på hodet. Sier at jeg ikke vet og at det bare falt meg inn. Han legger hodet på skakke og ser på meg, jeg vet at han skjønner at jeg lyver, men han sier ingenting. Blikket mitt glir over på klokka på veggen bak ham, ti minutter igjen. Jeg er tom. Tom for ting å snakke om. Tom for ting fra innerst inne i det svarteste, mørkeste hjørnet av hjernen å dele. Tom i hodet. Bare Tom. Jeg retter meg opp i stolen jeg har mer lugget enn suttet i de siste 35 minuttene. Vannglasset foran meg har jeg ikke rørt, og jeg er plutselig knusktørr i munnen. Og halsen. Og overalt. Jeg heller i meg vannet i glasset, mens jeg drikker strekker jeg meg etter mugga og i en kjapp bevegelse heller jeg vann i glasset som jeg fort kaster i meg. Etter både glasset og mugga er smelt i bordet med et klunk lener jeg meg tilbake og trekker pusten dypt.

Det er midt i juli, men kvelden er kjølig. Jeg drar jakka tettere rundt meg mens jeg går gjennom sentrum. Rundt meg myldrer livet, men jeg er utenfor alt sammen. Som om jeg er på den andre siden av et dobbeltsidig speil. Ingen ser meg, og jeg er ikke helt sikker på om jeg vil at de skal se meg heller. Jeg fører hånden opp til hårlokken som har forvillet seg fra hestehalen og legger den bak øret med. Øynene er limt fast i bakken, jeg ser på de møkkete conversene jeg har dratt på føttene mens jeg går. Hvordan er det mulig å være på en plass med så mange mennesker, og likevel føle seg helt alene? Jeg drar beina etter meg mens jeg går. Jeg trekker pusten dypt og gløtter opp på livet rundt meg, alle ser lykkelige ut. De smiler, ler og danser. Klokka er nesten elleve på kvelden og utepilsen er for lengst byttet ut med sommer-vors. Jeg smiler lett for meg selv og trekker på skuldrene, skulle ønske at jeg var som dem; lykkelig og bekymringsløs. Det sies at 20-årene er noen av de beste i livet. Hvor blir det av mine lykkelige dager?

Jeg trasker opp trappa og går inn på kiwi hvor jeg rasker med meg en pose ferdigkuttet salat, salatkylling og en firerpakning cola zero. I kassen ber jeg om en tjuepakning Lucky strike. Jenta i kassa smiler falsk til meg mens hun helt sikkert syns synd på meg, eller kanskje hun hater meg. Hvorfor skulle hun ikke det? Jeg smiler falskt tilbake.

Syns det på meg? At jeg bare går og venter på at hver dag skal være over? At jeg er en av disse som ønsker mer enn alt i verden å ha masse venner å omgi meg med, men som ikke kan navngi ETT menneske som er der for meg om jeg trenger det? At jeg leker med tanken på å bare gi opp, å avslutte alt? Ville noen brydd seg om jeg bare ble borte? Om de våknet en dag og jeg ikke var der. Ville de ansatte på den lokale kiwi-butikken merke om jeg aldri kom for å handle cola-zero og vassen salat av dem mer? Jeg tror ikke det, jeg kunne lett ha blitt visket vekk fra jordens overflate uten at ett menneske hadde lagt merke til det. Eller jo, ett menneske ville ha merket det. Reidar ville ha merket det, men bare fordi jeg betaler for tiden hans. Likevel, hadde jeg avsluttet i kveld ville ikke han heller merke noe før neste tirsdag klokka 13.00. Det er en trist tanke, men jeg har jo på sett og vis valgt det selv. Det er jeg som dytter andre unna, selv om jeg egentlig ikke vil. Det er jeg som ikke takler tanken på å bli avvist, utsøtt og forlatt. Derfor har jeg satt opp denne usynlige veggen som ingen har klart å rive. Ikke at det er noen som har prøvd. For alle andre er jeg usynlig, bare en i mengden som ingen fester seg ved eller ser på to ganger.

Vel hjemme heller heller jeg litt av salaten i en skål som står oppå vekta. Jeg rynker på nesa og tar av litt som jeg legger tilbake i posen. Tar en neve kylling opp av pakken og slipper det sakte ned i skåla mens jeg følger med på tallene på vekta. Når jeg er fornøyd legger jeg resten tilbake i pakken før jeg rydder resten inn i kjøleskapet. Brusen får stå på benken, jeg hater kald brus. Skåla med mat blir med meg til sofaen. Jeg plukker i maten med gaffelen mens jeg blar i alle reprisene på tv, det meste har jeg sett før, men det gjør meg ingenting, det er bare bakgrunnsstøy uansett.

Jeg har alltid vært den som stod utenfor. Jeg har aldri vært sprudlende og populær. Lagsport var ikke helt min greie, og mens de andre jentene på min alder gikk på håndball, fotball, dansing og gud vet hva satt jeg hjemme med gitaren min. Jeg prøvde å ta et gitarkurs en gang, men kom overhodet ikke overens med læreren, så det ga jeg opp rimelig fort. Gitaren har jeg enda, og det hender seg jeg spiller litt på den. Noe må jeg jo gjøre for å få tiden til å gå mellom sovingen. For det gjør jeg mye, sover tiden vekk, venter på at dagen skal gå over i natt og at natten skal gå over i dag. Jobb har jeg ikke lenger, det er vanskelig å jobbe når du ikke orker å stå opp om morgenen, eller være hyggelig mot mennesker du ikke kjenner, eller å snakke med andre. Derfor sitter jeg her. Dag ut og dag inn.

Jeg reiser meg og kaster resten av salaten i søpla. Tar oppvaskkosten av kroken som henger over vasken og skyller bollen lett. Skrur av lyset og går inn på soverommet hvor jeg kaster meg på senga og henter frem mobilen. Ingen tapte anrop, ingen nye meldinger. Overraskende. Jeg sjekker instagram, blar meg gjennom bildene som er nye siden sist jeg sjekket. Trykker liker på noen, blar forbi flere. Ikke engang her passer jeg inn. De fleste på instagram som bruker taggen #depressed er fortsatt tenåringer og hater alt og alle. De hører på helt annen musikk enn meg, de er populære innenfor denne egne lille verdenen, felleskapet de har skapt sammen. Jeg hører stort sett på indie-musikk, er en grå mus motemessig, med hettejakke, singlet og olabukser. Og jeg er langt forbi hat, jeg hater verken noen eller noe. Jeg bare bryr meg ikke, er følelsesmessig nummen til alt. Orker ikke bruke tiden på noe annet enn å vente på at dagen skal ta slutt. Uansett hvor det er faller jeg mellom sprekkene, det er underlig å føle at man ikke hører til noe sted. Hva er vitsen da?

Innimellom får jeg denne overveldende følelsen av ensomhet, som om det plutselig går opp for meg at jeg er alene i verden. Tårene veller opp i øynene og om jeg er hjemme, noe jeg stort sett er, lar jeg dem bare falle fritt. Nå skjer det igjen, jeg er så utrolig ensom, det som sårer mest er at ingen bryr seg. Ingen kommer innom fordi de ønsker å møte akkurat meg, ingen sender melding kun for å ønske akkkurat meg en fin dag. Ingen prøver å overtale meg til å være med på noe de tror kan være helt fantastisk. Jeg har aldri vært på konsert, aldri vært på campingtur med gode venner, aldri vært på en spontan roadtrip, hvor alt vi har med oss er klærne vi hadde da vi dro og lommeboka. Jeg har ingen å gjøre disse tingene med. Det er en overveldende tanke, de aller fleste i verden har iallfall ett menneske de deler alt med, som vet absolutt alle hverandres mørke hemmeligheter og som støtter hverandre i tykt og tynt. Den eneste jeg har å dele mørke tanker med er Reidar, 45 minutter i uka, og jeg betaler for at han skal høre på alt som rører seg oppe i hodet mitt, eller, egentlig er det jo NAV som betaler.. Men det er vel verdt det. Det siste året har ikke vært like forferdelig som året før var, jeg har fått hjelp til å sette rotet i system.

Leiligheten jeg bor i er steril. Alt har sin faste plass og siden jeg er den eneste som er her forblir det slik. Dagsrutinen er den samme hver dag. Jeg står opp, drikker et glass cola zero og et par kopper te. Er det varmt nok sitter jeg på balkongen og ser på livet som haster forbi nede på gaten. Det står musikk på i bakgrunnen. Jeg orker ikke total stillhet, det er så trykkende. Det er som om stillheten ler av meg, minner meg på at jeg er alene nå og for alltid. Etterhvert tar jeg fatt på dagens oppgaver, jeg støvsuger hele leiligheten nøye, vasker en ladning med klær om det er nok til å fylle en maskin. Så legger jeg sammen det jeg vasket dagen før, som har hengt over natten til tørk. Alt legges inn i klesskapet med tellekanter. Jeg har oppvaskmaskin, men den bruker jeg ikke. Jeg tar oppvasken for hånd med en gang jeg har spist eller drukket noe. Når klesvasken er i orden finner jeg frem vaskebøtta og gulvsåpa med sitronduft. Med vante bevegelser vasker jeg alle gulvene nøye. Ikke en krok skal forbli uvasket. Mens gulvene tørker begynner jeg å vaske vinduer, de skal skinne. Jeg tørker støv og flytter på alle bøkene i bokhylla, klarer aldri å bestemme meg for om de skal stå etter sjanger, alfabetisk eller etter fargen på coveret. Når det skinner overalt begynner jeg på badet. Badekaret er stort sett rent, jeg vasker det etter hver gang jeg har dusjet, men det får en runde med skurekrem likevel. Jeg åpner vinduet for å lufte ut mens jeg skyller av all såpa.

Når leiligheten er ren går jeg på butikken, handler det jeg trenger for dagen og går hjem. Prøver å se minst mulig på de rundt meg, og å unngå kontakt med omverdenen mest mulig. Før handlet jeg bare en dag i uka, men Reidar sier jeg må gå ut hver dag. Så da ble det slik. Jeg går hjem og spiser litt før jeg legger meg, og starter på nytt neste dag.

Det eneste unntaket fra denne regelen er på tirsdager. Da går jeg til Reidar først, og betaler ekkelt mye for å snakke med ham i 45 minutter, før jeg går innom butikken på veg hjem hvor jeg starter på vaskerutinen min. Slik har det vært siden jeg flyttet for meg selv, og slik skal det bli til den dagen jeg dør. Det er betryggende med slike rutiner, jeg liker det slik.