Jeg ser meg selv i speilet. Det er midt i juli, men det er et blekt ansikt som stirrer tilbake på meg. Det lange røde håret ligger som en foss rundt hodet og skuldrene, det ligger aldri slik jeg syns det skal. Som oftest ender det i en ball på toppen av hodet, eller i en enkel hestehale. Jeg rynker på nesa. Dette får gå, jeg orker ikke å tenke på det. Jeg tar litt maskara rundt de grønne øynene mine og klyper meg litt i kjaken for å ikke så utrolig syk ut. Jeg tar et skritt tilbake og studerer meg selv i speilet med smale øyne. Jeg er mager og blek, klærne er alt for store og får meg til å se enda tynnere ut. Jeg trekker pusten oppgitt og går inn på soverommet for å se etter noe jeg ikke svømmer i. Bakerst i skapet finner jeg til slutt ei olabukse som passer, drar den på og tar en titt i speilet før blikket glir over til klokka på veggen, ti på elleve. Jeg drar på meg skoene mens jeg går mot døra, rasker med meg veska og bilnøklene og løper mot bilen.

Hos legen er det ventetid, jeg setter meg ned i en stol og begraver meg i et magasin som ligger på bordet. «Foreldre og barn». En eller annen norsk kjendis jeg ikke husker navnet på i farten viser frem babyen sin på forsiden sammen med et sitat om hvor fantastisk det er å være mamma. Jeg snøfter for meg selv mens jeg blar uten å egentlig lese. Ut av ingenting kommer den ekle følelsen snikende. Følelsen av at noen ser på meg. Jeg begynner å kaldsvette, magen vrenger seg og jeg blir både svimmel og kvalm. Jeg ser meg panisk rundt, men alle de andre sitter med sitt. Rommet begynner å snurre. Det er ingen som ser på meg, men følelsen går ikke over, jeg drar vannflaska opp av veska og tar tre kjappe slurker før jeg prøver å roe meg selv ned ved å trekke pusten dypt et par ganger. Angsten slipper heldigvis taket. Jeg lukker øynene og lener hodet bakover, døren bak til legekontorene åpnes og det er endelig min tur.

Doktor Ada Hansen ser på meg der jeg sitter, jeg venter på at hun skal si noe. «... Vel, blodprøvene viser ingenting unormalt, du har litt lite jern, så jeg anbefaler deg å ta et tilskudd for en liten periode.» Hun ser på meg og forandrer seg litt, ser ut som hun har spist noe som smakte helt forferdelig. «.. men det er noe annet jeg vil ta opp med deg, jeg har en mistanke om at du kan ha en depresjon. Depresjonen kan føre med seg vektnedgang og en følelse av at man er sliten hele tiden, begge to er symptomer du har hatt den siste tiden.»

Jeg ser på henne, ler litt og tar dette som den spøken jeg er sikker på at det er. Jeg er da vel ikke deprimert! «Skal du sette meg på selvmordsvakt også, eller?» flirer jeg. Hun ser bare på meg og rister på hodet, det legger seg en skygge over ansiktet hennes som jeg aldri har sett før. Hun ser trist ut. Hun snur seg og henter artikler hun har skrevet ut og lagt i en perm, sammen med en del brosjyrer. Hun viser og forklarer, og ettersom tiden inne på det knøttlille, upersonlige legekontoret går, går det sakte men sikkert opp for meg. Fyfaen, jeg er deprimert. Jeg kjenner gråten presse seg på, tårene lurer langt der inne i bevisstheten. Jeg tvinger den tilbake, slik jeg har gjort så mange ganger før, legger den vonde følelsen ned i en liten kiste sammen med all den andre dritten fra langt tilbake. Jeg lukker øynene et øyeblikk og legger an et nøytralt ansiktstrykk. Plutselig blir jeg oppmerksom på at hun fortsatt snakker, jeg satt oppslukt i mine egne tanker og glemte å følge med.

Når jeg kommer hjem detter jeg bakover i sofaen. Jeg stirrer tomt ut i lufta og blir sittende en stund å gruble på atombomben jeg nettopp har fått i hodet. Deprimert liksom, jeg trodde ikke det gikk an å være deprimert uten at man vet det selv. Her sitter jeg, 23 år gammel, nettopp ferdig med en bachelorgrad som var morsom å ta, men som jeg helt sikkert ikke får bruk for i arbeidslivet. Arbeidsløs og tydeligvis deprimert. Det var jo nå jeg skulle leve, jeg skulle reise til spennende steder, lære å dykke, krysse av uttallige punkter på min «bucket-list».

Hva skal jeg med en psykolog, egentlig? Skal jeg sitte der og fortelle om alt som har vært jævlig i livet mitt, alt jeg har stengt inne i den lille kista som ikke er så liten lenger. Skal jeg sitte der i en time, to ganger i uka og synes synd på meg selv fordi jeg ble utdelt forbanna dårlige kort den dagen jeg kom til verden? Hva skal det liksom hjelpe for? Skal han sitte der og høre på alt som er dritt med mitt liv for så å konkludere med at jeg gal og utilregnelig, og så sende meg med gullbussen til nærmeste psykiatriske sykehus hvor jeg blir låst inne på lukket avdeling hvor de virkelig gærne menneskene er innlagt, de som er så gale at de ikke skjønner det selv.

Nei, dette går ikke. Her sitter jeg og synes synd på meg selv allerede, det er uaktuelt med mindre jeg har betalt ekkelt mye for det. Jeg går inn på soverommet og skifter til treningsshorts og en singlet, setter det ustyrlige kråkereiret jeg kaller hår opp i noe som kan minne om en hestehale før jeg knyter på meg skoene. Klokka er allerede to. Jeg har ikke spist enda, så jeg kjenner etter om jeg er sulten. Nei, ikke nå heller. Burde jeg spurt om mangel på matlyst kan være et symptom på depresjon? Jeg titter ned på pcen som ligger på senga og lurer et øyeblikk på om jeg skal konsultere doktor google, men da har jeg vel kreft også, i tillegg til sånn ca alle andre sykdommer som fins. Jeg rister lett på hodet, tømmer det for alle tanker og legger ut på en joggerunde.