Regnet

I to timer satt hun der tilsammen, kun avbrutt av en liten tur inn på kjøkkenet for å lage te. Det var den fineste plassen hun visste om i hele leiligheten og kunne sitte der flere timer i strekk og bare se ut av vinduet. Utsikten var ikke mye å skryte av, den viste henne bare hekken, med en og annen katt som streifet forbi på sin ferd. Utsikten var ikke det viktigste, det var regnet. Vannet som rant nedover ruten og lagde den svake trommende lyden hun elsket. De små dråpene som aldri rant rett ned, men på en måte lagde sine egne stier på vinduet.

Det fantes ikke ord for hvor mye hun elsket regnet. Om det var bra vær ble det på en måte forventet at hun skulle være sosial og bli med ut på ting, om det regnet kunne hun være akkurat så asosial hun selv ønsket. Da var det frem med teppet, te-koppen og verdens største og varmeste tøfler. Også bare satt hun der, i flere timer av gangen og tenkte på alt mellom himmel og jord. Hun hadde funnet mange løsninger på denne måten, det var hennes form for terapi. Hun så sola glimte til mellom skyene og straks etter sluttet det å regne. Hun reiste seg brått og begynte med dagens gjøremål. Stillheten som lå over leiligheten ble borte med regnet..