Martine gråter. Hun sitter alene på rommet sitt og lar alle tårene renne, dette har hun ventet på i hele dag. Ikke faen om de skal få se at hun lar det gå inn på seg.

Det begynte på barneskolen, de andre barna begynte å legge merke til at Martine var litt annerledes, at hun var litt større. I begynnelsen var det bare jentene som påpeket det, hun fikk ikke være med å leke, fordi hun ikke passet inn, etterhvert kastet også guttene seg på. Det gikk fra at hun ikke fikk være med å leke til at hun så absolutt fikk være med, de passet på at hun følte seg ubekvem med vekten og hver vinter når den første snøen hadde falt ble hun dratt ned i søla, hun fikk snøballer kastet etter seg og om det var sparkføre måtte hun gjemme sparken sin, hvis ikke ble den stjålet.

Årene gikk og ungdomsskolen var et helvete. At jenter kunne være så motbydelige! Nå går hun i tiende klasse, det er februar og om ikke mange månedene er hun ferdig med ungdomsskolen og alle menneskene i den, hun skal aldri tilbake! Likevel er det vondt, å skulle gå på skolen hver dag, og vite at hun kommer til å få kommentarer om vekta, om at hun får gode karakter og om alt annet som er galt.

Idag var en av de verre dagene, hun hadde på seg en ny kjole, den fineste kjolen hun noengang hadde sett. Det skulle vise seg at en av de populære jentene i klassen hadde akkurat samme kjolen og Martine ble kommandert til å ta den av seg. Da hun nektet tok de den av henne med tvang. Martine måtte tilbringe hele dagen iført strømpebuksen og en tynn topp hun hadde under. I neste friminutt gikk Martine hjem.

Nå sitter hun her, det eneste stedet hun føler seg trygg og hvor hun kan slappe av. Hun lar tårene renne og det føles godt. Hun føler seg så ufattelig ensom, og drømmer om neste år. Hun har håp om å få ordentlige venner, om å kunne være seg selv og kune ytre sine egne meninger. Hun er så sliten at hun sovner, men med et smil om munnen, fordi hun håper neste år blir bedre.