Savn

Jeg ligger her i sengen, vår seng.. Jeg kjenner fortsatt lukten av deg i sengetøyet. Tårene triller forsiktig nedover kinnet og blander seg med de andre nede i puten. Mamma sitter inne i stuen og venter med en tekopp, jeg kom meg aldri opp av sengen for å drikke den, nå er den sikkert kald uansett. Det skulle vært deg som satt der i stuen og ventet tålmodig på meg, som var klar til å trøste når jeg trengte det. Du skulle ha ligget her ved siden av meg og holdt rundt meg, selv om jeg sa jeg ikke ville at du skulle det, ville begge visst at jeg ikke mente det jeg sa.

Nå har det snart gått en uke, jeg savner deg like mye enda. Det har på en måte ikke gått opp for meg at du aldri kommer tilbake, det skulle jo være oss to for alltid. Vi skulle jo dele rom på gamlehjemmet og gå korte turer hver dag. Vi skulle få barn sammen, og kjøpe et hus vi kunne skape et hjem sammen i. Nå er det bare meg, kun meg alene i verden. Det føles så uendelig tomt. Jeg kommer ikke til å kjøpe et hus jeg kan skape meg et hjem i, på gamlehjemmet må jeg bo alene og de korte gåturene kommer til å være grå og triste uten deg. Følelsen av å skulle være alene resten av livet er sterkere enn noensinne og jeg er fylt av et tomrom som aldri vil fylles.

Mamma kommer inn i rommet med et brett. "Du må spise noe, jentami". Jeg er ikke sulten og har ikke klart å innta føde på flere dager, med unntak av litt vann mamma har tvunget i meg med jevne mellomrom. Jeg snur meg bort og bak meg hører jeg mamma sette fra seg brettet, hun kommer bort og setter seg ved siden av meg i sengen. Hun stryker meg på ryggen og begynner å synge. Jeg sovner gråtende, men våkner med et smil om munnen. For i drømmene mine er du fortsatt her med meg..