.

«Er det mulig å være deprimert uten å vite at man er det?» Jeg stirrer ut i rommet mens jeg lar spørsmålet henge i luften, så snur jeg meg og ser ham rett inn i øynene. Han ser rådvill ut, drar litt på det. «Hvorfor spør du om det?» svarer psykolog Reidar Johansen. Jeg smiler og rister lett på hodet. Sier at jeg ikke vet og at det bare falt meg inn. Han legger hodet på skakke og ser på meg, jeg vet at han skjønner at jeg lyver, men han sier ingenting. Blikket mitt glir over på klokka på veggen bak ham, ti minutter igjen. Jeg er tom. Tom for ting å snakke om. Tom for ting fra innerst inne i det svarteste, mørkeste hjørnet av hjernen å dele. Tom i hodet. Bare Tom. Jeg retter meg opp i stolen jeg har mer lugget enn suttet i de siste 35 minuttene. Vannglasset foran meg har jeg ikke rørt, og jeg er plutselig knusktørr i munnen. Og halsen. Og overalt. Jeg heller i meg vannet i glasset, mens jeg drikker strekker jeg meg etter mugga og i en kjapp bevegelse heller jeg vann i glasset som jeg fort kaster i meg. Etter både glasset og mugga er smelt i bordet med et klunk lener jeg meg tilbake og trekker pusten dypt.

Det er midt i juli, men kvelden er kjølig. Jeg drar jakka tettere rundt meg mens jeg går gjennom sentrum. Rundt meg myldrer livet, men jeg er utenfor alt sammen. Som om jeg er på den andre siden av et dobbeltsidig speil. Ingen ser meg, og jeg er ikke helt sikker på om jeg vil at de skal se meg heller. Jeg fører hånden opp til hårlokken som har forvillet seg fra hestehalen og legger den bak øret med. Øynene er limt fast i bakken, jeg ser på de møkkete conversene jeg har dratt på føttene mens jeg går. Hvordan er det mulig å være på en plass med så mange mennesker, og likevel føle seg helt alene? Jeg drar beina etter meg mens jeg går. Jeg trekker pusten dypt og gløtter opp på livet rundt meg, alle ser lykkelige ut. De smiler, ler og danser. Klokka er nesten elleve på kvelden og utepilsen er for lengst byttet ut med sommer-vors. Jeg smiler lett for meg selv og trekker på skuldrene, skulle ønske at jeg var som dem; lykkelig og bekymringsløs. Det sies at 20-årene er noen av de beste i livet. Hvor blir det av mine lykkelige dager?

Jeg trasker opp trappa og går inn på kiwi hvor jeg rasker med meg en pose ferdigkuttet salat, salatkylling og en firerpakning cola zero. I kassen ber jeg om en tjuepakning Lucky strike. Jenta i kassa smiler falsk til meg mens hun helt sikkert syns synd på meg, eller kanskje hun hater meg. Hvorfor skulle hun ikke det? Jeg smiler falskt tilbake.

Syns det på meg? At jeg bare går og venter på at hver dag skal være over? At jeg er en av disse som ønsker mer enn alt i verden å ha masse venner å omgi meg med, men som ikke kan navngi ETT menneske som er der for meg om jeg trenger det? At jeg leker med tanken på å bare gi opp, å avslutte alt? Ville noen brydd seg om jeg bare ble borte? Om de våknet en dag og jeg ikke var der. Ville de ansatte på den lokale kiwi-butikken merke om jeg aldri kom for å handle cola-zero og vassen salat av dem mer? Jeg tror ikke det, jeg kunne lett ha blitt visket vekk fra jordens overflate uten at ett menneske hadde lagt merke til det. Eller jo, ett menneske ville ha merket det. Reidar ville ha merket det, men bare fordi jeg betaler for tiden hans. Likevel, hadde jeg avsluttet i kveld ville ikke han heller merke noe før neste tirsdag klokka 13.00. Det er en trist tanke, men jeg har jo på sett og vis valgt det selv. Det er jeg som dytter andre unna, selv om jeg egentlig ikke vil. Det er jeg som ikke takler tanken på å bli avvist, utsøtt og forlatt. Derfor har jeg satt opp denne usynlige veggen som ingen har klart å rive. Ikke at det er noen som har prøvd. For alle andre er jeg usynlig, bare en i mengden som ingen fester seg ved eller ser på to ganger.

Vel hjemme heller heller jeg litt av salaten i en skål som står oppå vekta. Jeg rynker på nesa og tar av litt som jeg legger tilbake i posen. Tar en neve kylling opp av pakken og slipper det sakte ned i skåla mens jeg følger med på tallene på vekta. Når jeg er fornøyd legger jeg resten tilbake i pakken før jeg rydder resten inn i kjøleskapet. Brusen får stå på benken, jeg hater kald brus. Skåla med mat blir med meg til sofaen. Jeg plukker i maten med gaffelen mens jeg blar i alle reprisene på tv, det meste har jeg sett før, men det gjør meg ingenting, det er bare bakgrunnsstøy uansett.

Jeg har alltid vært den som stod utenfor. Jeg har aldri vært sprudlende og populær. Lagsport var ikke helt min greie, og mens de andre jentene på min alder gikk på håndball, fotball, dansing og gud vet hva satt jeg hjemme med gitaren min. Jeg prøvde å ta et gitarkurs en gang, men kom overhodet ikke overens med læreren, så det ga jeg opp rimelig fort. Gitaren har jeg enda, og det hender seg jeg spiller litt på den. Noe må jeg jo gjøre for å få tiden til å gå mellom sovingen. For det gjør jeg mye, sover tiden vekk, venter på at dagen skal gå over i natt og at natten skal gå over i dag. Jobb har jeg ikke lenger, det er vanskelig å jobbe når du ikke orker å stå opp om morgenen, eller være hyggelig mot mennesker du ikke kjenner, eller å snakke med andre. Derfor sitter jeg her. Dag ut og dag inn.

Jeg reiser meg og kaster resten av salaten i søpla. Tar oppvaskkosten av kroken som henger over vasken og skyller bollen lett. Skrur av lyset og går inn på soverommet hvor jeg kaster meg på senga og henter frem mobilen. Ingen tapte anrop, ingen nye meldinger. Overraskende. Jeg sjekker instagram, blar meg gjennom bildene som er nye siden sist jeg sjekket. Trykker liker på noen, blar forbi flere. Ikke engang her passer jeg inn. De fleste på instagram som bruker taggen #depressed er fortsatt tenåringer og hater alt og alle. De hører på helt annen musikk enn meg, de er populære innenfor denne egne lille verdenen, felleskapet de har skapt sammen. Jeg hører stort sett på indie-musikk, er en grå mus motemessig, med hettejakke, singlet og olabukser. Og jeg er langt forbi hat, jeg hater verken noen eller noe. Jeg bare bryr meg ikke, er følelsesmessig nummen til alt. Orker ikke bruke tiden på noe annet enn å vente på at dagen skal ta slutt. Uansett hvor det er faller jeg mellom sprekkene, det er underlig å føle at man ikke hører til noe sted. Hva er vitsen da?

Innimellom får jeg denne overveldende følelsen av ensomhet, som om det plutselig går opp for meg at jeg er alene i verden. Tårene veller opp i øynene og om jeg er hjemme, noe jeg stort sett er, lar jeg dem bare falle fritt. Nå skjer det igjen, jeg er så utrolig ensom, det som sårer mest er at ingen bryr seg. Ingen kommer innom fordi de ønsker å møte akkurat meg, ingen sender melding kun for å ønske akkkurat meg en fin dag. Ingen prøver å overtale meg til å være med på noe de tror kan være helt fantastisk. Jeg har aldri vært på konsert, aldri vært på campingtur med gode venner, aldri vært på en spontan roadtrip, hvor alt vi har med oss er klærne vi hadde da vi dro og lommeboka. Jeg har ingen å gjøre disse tingene med. Det er en overveldende tanke, de aller fleste i verden har iallfall ett menneske de deler alt med, som vet absolutt alle hverandres mørke hemmeligheter og som støtter hverandre i tykt og tynt. Den eneste jeg har å dele mørke tanker med er Reidar, 45 minutter i uka, og jeg betaler for at han skal høre på alt som rører seg oppe i hodet mitt, eller, egentlig er det jo NAV som betaler.. Men det er vel verdt det. Det siste året har ikke vært like forferdelig som året før var, jeg har fått hjelp til å sette rotet i system.

Leiligheten jeg bor i er steril. Alt har sin faste plass og siden jeg er den eneste som er her forblir det slik. Dagsrutinen er den samme hver dag. Jeg står opp, drikker et glass cola zero og et par kopper te. Er det varmt nok sitter jeg på balkongen og ser på livet som haster forbi nede på gaten. Det står musikk på i bakgrunnen. Jeg orker ikke total stillhet, det er så trykkende. Det er som om stillheten ler av meg, minner meg på at jeg er alene nå og for alltid. Etterhvert tar jeg fatt på dagens oppgaver, jeg støvsuger hele leiligheten nøye, vasker en ladning med klær om det er nok til å fylle en maskin. Så legger jeg sammen det jeg vasket dagen før, som har hengt over natten til tørk. Alt legges inn i klesskapet med tellekanter. Jeg har oppvaskmaskin, men den bruker jeg ikke. Jeg tar oppvasken for hånd med en gang jeg har spist eller drukket noe. Når klesvasken er i orden finner jeg frem vaskebøtta og gulvsåpa med sitronduft. Med vante bevegelser vasker jeg alle gulvene nøye. Ikke en krok skal forbli uvasket. Mens gulvene tørker begynner jeg å vaske vinduer, de skal skinne. Jeg tørker støv og flytter på alle bøkene i bokhylla, klarer aldri å bestemme meg for om de skal stå etter sjanger, alfabetisk eller etter fargen på coveret. Når det skinner overalt begynner jeg på badet. Badekaret er stort sett rent, jeg vasker det etter hver gang jeg har dusjet, men det får en runde med skurekrem likevel. Jeg åpner vinduet for å lufte ut mens jeg skyller av all såpa.

Når leiligheten er ren går jeg på butikken, handler det jeg trenger for dagen og går hjem. Prøver å se minst mulig på de rundt meg, og å unngå kontakt med omverdenen mest mulig. Før handlet jeg bare en dag i uka, men Reidar sier jeg må gå ut hver dag. Så da ble det slik. Jeg går hjem og spiser litt før jeg legger meg, og starter på nytt neste dag.

Det eneste unntaket fra denne regelen er på tirsdager. Da går jeg til Reidar først, og betaler ekkelt mye for å snakke med ham i 45 minutter, før jeg går innom butikken på veg hjem hvor jeg starter på vaskerutinen min. Slik har det vært siden jeg flyttet for meg selv, og slik skal det bli til den dagen jeg dør. Det er betryggende med slike rutiner, jeg liker det slik.

Follow my blog with Bloglovin

Jeg ser meg selv i speilet. Det er midt i juli, men det er et blekt ansikt som stirrer tilbake på meg. Det lange røde håret ligger som en foss rundt hodet og skuldrene, det ligger aldri slik jeg syns det skal. Som oftest ender det i en ball på toppen av hodet, eller i en enkel hestehale. Jeg rynker på nesa. Dette får gå, jeg orker ikke å tenke på det. Jeg tar litt maskara rundt de grønne øynene mine og klyper meg litt i kjaken for å ikke så utrolig syk ut. Jeg tar et skritt tilbake og studerer meg selv i speilet med smale øyne. Jeg er mager og blek, klærne er alt for store og får meg til å se enda tynnere ut. Jeg trekker pusten oppgitt og går inn på soverommet for å se etter noe jeg ikke svømmer i. Bakerst i skapet finner jeg til slutt ei olabukse som passer, drar den på og tar en titt i speilet før blikket glir over til klokka på veggen, ti på elleve. Jeg drar på meg skoene mens jeg går mot døra, rasker med meg veska og bilnøklene og løper mot bilen.

Hos legen er det ventetid, jeg setter meg ned i en stol og begraver meg i et magasin som ligger på bordet. «Foreldre og barn». En eller annen norsk kjendis jeg ikke husker navnet på i farten viser frem babyen sin på forsiden sammen med et sitat om hvor fantastisk det er å være mamma. Jeg snøfter for meg selv mens jeg blar uten å egentlig lese. Ut av ingenting kommer den ekle følelsen snikende. Følelsen av at noen ser på meg. Jeg begynner å kaldsvette, magen vrenger seg og jeg blir både svimmel og kvalm. Jeg ser meg panisk rundt, men alle de andre sitter med sitt. Rommet begynner å snurre. Det er ingen som ser på meg, men følelsen går ikke over, jeg drar vannflaska opp av veska og tar tre kjappe slurker før jeg prøver å roe meg selv ned ved å trekke pusten dypt et par ganger. Angsten slipper heldigvis taket. Jeg lukker øynene og lener hodet bakover, døren bak til legekontorene åpnes og det er endelig min tur.

Doktor Ada Hansen ser på meg der jeg sitter, jeg venter på at hun skal si noe. «... Vel, blodprøvene viser ingenting unormalt, du har litt lite jern, så jeg anbefaler deg å ta et tilskudd for en liten periode.» Hun ser på meg og forandrer seg litt, ser ut som hun har spist noe som smakte helt forferdelig. «.. men det er noe annet jeg vil ta opp med deg, jeg har en mistanke om at du kan ha en depresjon. Depresjonen kan føre med seg vektnedgang og en følelse av at man er sliten hele tiden, begge to er symptomer du har hatt den siste tiden.»

Jeg ser på henne, ler litt og tar dette som den spøken jeg er sikker på at det er. Jeg er da vel ikke deprimert! «Skal du sette meg på selvmordsvakt også, eller?» flirer jeg. Hun ser bare på meg og rister på hodet, det legger seg en skygge over ansiktet hennes som jeg aldri har sett før. Hun ser trist ut. Hun snur seg og henter artikler hun har skrevet ut og lagt i en perm, sammen med en del brosjyrer. Hun viser og forklarer, og ettersom tiden inne på det knøttlille, upersonlige legekontoret går, går det sakte men sikkert opp for meg. Fyfaen, jeg er deprimert. Jeg kjenner gråten presse seg på, tårene lurer langt der inne i bevisstheten. Jeg tvinger den tilbake, slik jeg har gjort så mange ganger før, legger den vonde følelsen ned i en liten kiste sammen med all den andre dritten fra langt tilbake. Jeg lukker øynene et øyeblikk og legger an et nøytralt ansiktstrykk. Plutselig blir jeg oppmerksom på at hun fortsatt snakker, jeg satt oppslukt i mine egne tanker og glemte å følge med.

Når jeg kommer hjem detter jeg bakover i sofaen. Jeg stirrer tomt ut i lufta og blir sittende en stund å gruble på atombomben jeg nettopp har fått i hodet. Deprimert liksom, jeg trodde ikke det gikk an å være deprimert uten at man vet det selv. Her sitter jeg, 23 år gammel, nettopp ferdig med en bachelorgrad som var morsom å ta, men som jeg helt sikkert ikke får bruk for i arbeidslivet. Arbeidsløs og tydeligvis deprimert. Det var jo nå jeg skulle leve, jeg skulle reise til spennende steder, lære å dykke, krysse av uttallige punkter på min «bucket-list».

Hva skal jeg med en psykolog, egentlig? Skal jeg sitte der og fortelle om alt som har vært jævlig i livet mitt, alt jeg har stengt inne i den lille kista som ikke er så liten lenger. Skal jeg sitte der i en time, to ganger i uka og synes synd på meg selv fordi jeg ble utdelt forbanna dårlige kort den dagen jeg kom til verden? Hva skal det liksom hjelpe for? Skal han sitte der og høre på alt som er dritt med mitt liv for så å konkludere med at jeg gal og utilregnelig, og så sende meg med gullbussen til nærmeste psykiatriske sykehus hvor jeg blir låst inne på lukket avdeling hvor de virkelig gærne menneskene er innlagt, de som er så gale at de ikke skjønner det selv.

Nei, dette går ikke. Her sitter jeg og synes synd på meg selv allerede, det er uaktuelt med mindre jeg har betalt ekkelt mye for det. Jeg går inn på soverommet og skifter til treningsshorts og en singlet, setter det ustyrlige kråkereiret jeg kaller hår opp i noe som kan minne om en hestehale før jeg knyter på meg skoene. Klokka er allerede to. Jeg har ikke spist enda, så jeg kjenner etter om jeg er sulten. Nei, ikke nå heller. Burde jeg spurt om mangel på matlyst kan være et symptom på depresjon? Jeg titter ned på pcen som ligger på senga og lurer et øyeblikk på om jeg skal konsultere doktor google, men da har jeg vel kreft også, i tillegg til sånn ca alle andre sykdommer som fins. Jeg rister lett på hodet, tømmer det for alle tanker og legger ut på en joggerunde.

Blinddate.

As usual; English translations underneath the norwegian text.

Stemningsmusikk! Esmee Denters - Over Again

Maria står og tripper, hun er nervøs. Blind date med en mann søsteren hennes kjenner. Sommerfuglene i magen hennes er kjempestore og bakser rundt. Hun brukte ekstra lang tid på å gjøre seg klar, måtte passe på at alt var perfekt. Håret lå i løse krøller nedover skuldrene, den enkle, sorte kjolen la seg pent rundt hoftene hennes og de lange litt for tynne beina møtte bakken iført spisse, pumps. Hun var fornøyd. Den røde munnen hennes trakk fort et fornøyd smil og følte seg tilfreds.

Et kjapt blikk på klokken forteller henne at hun er femten minutter for tidlig ute, sommerfuglene i magen hennes våkner til liv igjen. Hun setter seg og tar frem en tyggispakke, trenger noe annet å tenke på. Det er varmt i luften enda og et sted litt borte hører hun sirisser, midt i juli er det uansett mer behagelig varme litt i kveldingen. Hun slipper iallefall å tenke på om hun kommer til å fryse.

Tankene vandrer igjen, hvordan ser han ut? Høy, lav, tynn, tykk? Har det egentlig noe å si så lenge mannen er snill? Hun må le litt for seg selv. Her sitter hun, en kvinne i sin beste alder, nettopp fylt 30 og tenker slik. Er hun ikke for gammel til å la utseende komme først? Når blir man for gammel? Etter ytterligere et par minutter med grubling bestemmer hun seg for at hun ikke er for gammel, hun har da minst 40 år til å leve! Det skal hun dele med en hun elsker, og om han ser bra ut gjør da for guds skyld ikke det noe.

Hun ser på klokken igjen, ti minutter igjen. Det begynner å bli litt kjøligere i luften så hun trekker jakken litt tettere om seg og fortsetter ventingen. Hun tenker på hvordan han ser ut. Tenker seg at han er rundt 1.90 høy, mørk i håret og med dype mørkeblå øyne (den informasjonen har hun strengt tatt fått av søsteren, men da har hun iallefall noe å gå utfra) Hun tenker seg at han smiler skrått, fra den ene munnviken med rette hvite tenner. Han røyker ikke og drikker sjelden. Kun et glass vin til maten eller kveldskosen. Han skal ha et kraftig kjeveparti og myke lepper. Nesen er passe stor, ikke for liten men heller ikke så stor at den tar all fokus fra øynene hun bare suges inn i. Hun smiler for seg selv mens hun tenker.

Fortapt i sine egne tanker glemmer hun tiden og kjenner plutselig en forsiktig prikking på skulderen, hun snur seg sakte rundt og der står han. Drømmemannen, absolutt ikke slik hun hadde sett ham for seg, men absolutt ikke verre. "Maria?" Spør han smilende, hun nikker. "Det er jeg som er Johannes" smiler han skrått. Hun er fortapt i øynene hans og blir bare sittende å smile, til slutt klarer hun å få frem et lite "Hei". Han rekker henne hånden, hun tar den og sammen går de inn. Dette kan være starten på noe stort.
----------------------------------------------------------------------

Maria's nervous. Today's her blind date with a man her sister knows. The butterflies in her stomach are huge and all over. She spent a lot of time in the bathroom this evening, to make sure everything was perfect. Her hair lay in loose curls down her shoulders, the simple, black dress fit nicely around her hips and her long, thin legs met the ground wearing pointy, pumps. She was happy. Her red lips of formed, for just a second a satisfied smile, she felt fantastic.

A quick glance at the clock tells her that she is fifteen minutes early, the butterflies in her stomach wake up again. She sat down and finds a package of gum in her purse. She needs something else to think about. It's still quite warm outside and somewhere she can hear crickets, in the middle of July there is any more comfortable a bit in the evening than in the middle of the day, anyway. At least she doesn't have to think about whether she'll get cold.

Her thoughts wander again, what does he look like? Tall, short, thin, thick? Does it really matter as long as the man is kind? She laughs for herself. Here she sat, a woman in her finest age, just turned 30, and thinks in this way. Isn't she too old to let appearance come first? When are you too old? After an additional couple of minutes of brooding she decides that she isn't too old, she has as least 40 years left of her life! 40 years she will be sharing with a man she loves, and, if he is good looking as well, that is just a very fine bonus.

She took another look at the clock, ten minutes left. It's getting a little cooler in the air , so she pulls her jacket a little tighter around herself and continue waiting. She thinks of how he might look like. Thinking that he is quite tall, has dark hair and deep blue eyes (this information she has been given by her sister, but then she has at least something to base her thoghts upon) She thinks that he smiles in his one cute way, you know, from one corner of the mouth, has straight white teeth. He does not smoke and rarely drinks. Only a glass of wine with dinner. He should have a broad chin and soft lips. The nose is the right size, not too small but not so large that it takes all the focus from his eyes, the same eyes that suck her in. in. She smiled, it was a nice thought.

Lost in her own thoughts, she forgets the time and suddenly felt a gentle tap on her shoulder, she turned around slowly, and there he stands. The man of her dreams, certainly not as she had imagined, but certainly not worse. "Maria?" He asks with a smile, she nodded. "I'm John" he smiles, in his own cute way. She is lost in his eyes and can't help herself, she just sits there, she finally manages to get out a little "Hi". He holds out his hand, she takes it and together they go inside. This could be the start of something great.

Losin a sibling

Charlotte klarer ikke samle tankene. Hun ser fra en gråtkvalt mamma til en pappa som ikke virker helt som han skal. Enda vet hun ikke hva som har skjedd, hun blir redd. Kjenner sorgen skylle inn over henne, hun skjønner at dette må være alvorlig. Tårene begynner å renne, hun blir varm i ansiktet og ør i hodet. Mamma hulker og blir bare sittende med hodet begravet i hendene, pappa prøver så godt han kan å trøste, men det hjelper lite.

"mamma..?" Ordet blir liggende i luften, stemmen til Charlotte er gråtkvalt. Noe er alvorlig feil. Etter noen minutter trekker mamma pusten dypt og setter seg opp. Hun er hoven rundt øynene og har tydeligvis grått lenge, hun rekker å se Charlotte inn i øynene før hun knekker sammen på nytt. Charlotte flytter blikket, ser på pappa i stedet. Han virker helt tom, verken gråter eller viser noen form for sorg. Han er helt borte. Etter enda et par minutter med stillhet kommer pappa til seg selv. Han ser på Charlotte som på dette tidspunktet er helt fra seg, tar henne i hånden og begynner forsiktig.

"Det, det var ingenting de kunne gjøre.." Stemmen hans skjelver, han tar en pause før han fortsetter "Det var en bilulykke og Joakim er på sykehuset.. Charlotte, han kommer ikke tilbake.. han er død"

Charlotte knekker sammen. Hun og Joakim hadde holdt sammen siden hun ble født og han ble storebror for 17 år siden. Hun hadde alltid vært en av guttene og han hadde alltid passet på henne. Hun følte seg tom, hvordan skulle hun klare seg uten ham? Hvordan skulle hun kunne gå gjennom resten av livet uten Joakim? Hun reiser seg og går, låser døren på rommet og legger seg på sengen for å gråte en skvett.
---------------------------------------

Charlotte can't collect her thoughts. She looks from a tearful mom to a dad who does not work exactly as he should. She still doesn't know what's happened, she is afraid. Now the grief washes over her, she realizes that this must be serious. The tears begin to flow, her face gets warm, and she feels dizzy. Mom sobbed and is just sitting with her head buried in his hands, Dad is trying as best he can to comfort, but it doesn't help.

"Mom ..?" Charlotte's voice is tearful. Something is seriously wrong. After a few minutes, Mom pulls a deep breath and sits up. Her eyes are swollen, it's obvius she's been crying for hours, she looks Charlotte in the eyes before she starts crying again. Charlotte looka at her father instead. He seems completely empty, neither crying or showing any form of grief. He is completely gone. After another few minutes of silence comes Dad to himself. He looks at Charlotte who at this point is completely hysterical, taking her hand and begins gently.

"There, there was nothing they could do .." His voice is shaking, he takes a break before he continues, "It was a car accident and Joakim are in the hospital .. Charlotte, he wont come back .. he is dead"

Now Charlotte is really crying. Her and Jonah had been friends since the day she was born and he became an olderbrother 17 years ago. She had always been one of the boys and he had always looked after her. She felt empty, how was she supposed to live without him? How would she be able to go through life without her brother? She gets up and walk away, locks the door to her room, go lie down on her bed and let the tears flow.

My dirty little secret

Ingen vet det, men DU er grunnen til at jeg gleder meg til skolen. Jeg gleder meg til å se deg hver dag, der du sitter på den faste plassen din. Jeg sitter bak deg, slik at jeg kan se på deg når jeg vil. Hele meg fylles med varme når du ser på meg, de dype øynene dine borer seg inn i meg.

Det føles som om du ser MEG, hva jeg tenker, føler, håper og tror. Hadde du kunnet sett hvor mye jeg lengter etter deg hadde du vel aldri snakket til meg igjen, eller kanskje hadde du? Du alene er grunnen til at jeg ikke kan konsentrere meg på skolen, jeg er så utrolig betatt av deg og tar meg selv i å skrible navnet ditt i kladdebøkene.

Du er min lille hemmelighet, ingen vet at jeg innerst inne har elsket deg siden første gang jeg så deg. At hele meg er fylt av lengsel, at jeg lever for de små øyeblikkene øynene våre møtes. Ingen vet at jeg blir mo i knærne hver gang du smiler. Ingen skal noengang få vite. Du er min lille hemmelighet.

Følg min blogg med bloglovin